Det har seg slik at jeg er tilbake på skolebenken for tiden.
Å bli engelsk er mitt mål, og her jobbes hardere enn noensinne.
Hvilket, not surprising I'm sure, fører med seg en deeeel turen til og fra universitet der jeg stadig tilegner meg ny kunnskap. Lykken er å bo forholdvis nærme nevnte universitet, og jeg kan med glede meddele at jeg ikke har stort mer enn 15 min treg Bente-gange før jeg stikker mitt lurvete, dog oppvakte, hode innenfor lærdommens dører.
Men alltid er det noen som skal stikke kjepper i hjulene og ødelegge for meg der jeg kommer skippende og plystrende bortover livets landevei (og ja, Mr.Kinn, jeg er klar over at det er vanskelig å stikke kjepper i hjulene til noen som ikke sykler men skipper, men det er nå en gang slik analogien fungerer her).
Onde makter vil det slik at det er plassert hele 2 lyskryss på min vei til Lærdommens kilde, og det atpåtil i noen grusomme kryss. Ikke sånne kryss som det finnes i Oslo der alle forholder seg til reglene (med unntak av taxisjåførene) og alt glir så glatt og greit avgårde. NEI! Her er det sånn at vi skal bruke 10 min på å vente på at den ene rekken bestående av 2 biler skal kjøre fra venstre. Og så venter vi ytteligere 10 min før lyset skifter og tillater at de 3 bilene fra høyre skal flytte på seg. Og imens står jeg der og tripper og stamper og venter på å få komme over veien der alle de andre bilene kjører med flat pedal på vei til bakeriet eller neste rørleggerjobb eller hva det nå enn måtte være.
Jeg vil bare si dette til dere luringer som driver å designer og styrer med lyskrysset i Torridalsveien:
E driter i dere!
Jeg går på rødt; lever farlig og lar ingenting stoppe meg på min vei mot kunnskap!
Bortsett fra en og annen trailer kanskje...