Jeg er ordløs for tiden

Sakte men sikkert mestrer jeg å samle krefter, løfte hodet mitt opp og, etter litt strev, støtte det mellom hendene mine slik at jeg atter kan observere verdenen rundt meg. Kalenderen viser 2010. Gradstokken viser -8. Det er februar. Enn så lenge.
Studiene mine har sendt meg inn i en spiral av kunnskap og etter mine første svimlende runder kan jeg ikke annet enn å klore meg fast og håpe at den er oppadgående. Jeg veksler mellom koma og koffeinsjokk, jeg veksler mellom å knekke under mengden arbeid og å frydefullt sluke alt det jeg blir fôra av de vise menneskene ved UiA.
Jeg bor i bøker. Og dataen min, dog ikke alltid like trofast, hjelper meg der han kan. Men å skrive selv er av og til et problem. Hodet er fullt av så mye som enda ikke er kategorisert at det å prøve på å formulere noe med substans på en nogenlunde intelligent måte slår meg som overraskende vanskelig.
Ofte føles det som å være fanget i en snøstorm uten vindjakke, forsinket til et tog du allerede har betalt, og å, uvitende, gå i ring der man trør i egne fotspor igjen og igjen og igjen...

Heldigvis byr uke 9 på undervisningsfri dager.